Det er fristende å stjele eiendomsmeglernes uttrykksform om beliggenhet, og bruke den til å beskrive hva som er sentralt i medisinen. For hva handler egentlig medisinen om?

Svaret kan fort bli beslutninger, beslutninger, beslutninger.

Data for beslutninger

Både pasienter og behandlere bruker data som beslutningsgrunnlag. Det mest opplagte eksempelet er selvsagt diabetespasientens egenmålinger, som danner grunnlag for insulindosering. Mange pasienter og klinikere brukere også disse registreringene sammen for å lage enda bedre behandlingsplaner.

Mobiltelefonen registrerer bevegelsene våre, og den måler skrittene vi tar. På hånden har vi smartklokke med pulsmåler og 2-avlednings EKG. Implanterbare sensorer måler kontinuerlig blodsukker og hormoner. Sensorene måler kjente markører, men også markører vi aldri før har brukt som grunnlag for beslutninger.

Man er jo oftest ikke hos legen

De fleste pasienter bruker mer enn 99,9 prosent av tiden sin utenfor legekontoret. Heldigvis. Seks års medisinstudier har lært oss hvordan vi best mulig skal bruke tiden de er på legekontoret. En presis sykehistorie, supplert med undersøkelser. Undersøkelsen er et øyeblikksbilde på pasientens tilstand.

Men kanskje har faget noe å gå på når det gjelder å nyttiggjøre seg data fra pasientens vanlige liv, og ikke bare øyeblikksbilder fra det kvarteret pasienten er på kontoret? Kroppen lever sitt eget liv, og det er ikke alltid vi fanger det interessante akkurat i det øyeblikket vi tar målingen på kontoret.

Gamle sykdommer kommer garantert til å få nye målinger. Og gamle målinger kommer til å gjøres på nye steder. Pasientene kommer til å ta med seg dataene til legen, og jeg håper vi kan hjelpe dem med å tolke dataene. Pasienten med depresjon har kanskje glede av å se kurvene for skrittlengde og depresjonssymptomer gå motsatt vei. Kols-pasienten har kanskje glede av å se skrittlengde- og saturasjonskurvene gå samme vei. Ikke vet jeg.

Den nye råoljen?

Helsedata er den nye oljen, sies det. Hvis det er sant, er det mer som råolje. I seg selv er råoljen unyttig, men den kan foredles til langt mer nyttige produkter. På samme måte må vi finne prosesser som gjør at vi kan raffinere de enorme datamengdene fra pasientenes smarte dingser, og få ut noe som er klinisk nyttig.

På noen områder har vi god erfaring; et slags raffinert produkt. For eksempel gjelder det diabetes. Men på andre områder har vi en lang vei å gå. Tør vi å la alle disse dataene ligge?

Vår verden er ennå avhengig av olje. En bærekraftig verden krever at vi bruker passe mye. På samme måte tror jeg at et bærekraftig helsevesen krever raffinering av data. Og at vi bruker passe mye.

Innlegget er tidligere publisert i Dagens Medisin.